Hvordan kan man som lærer best legge til rette for tospråklig opplæring? Dette er etter min mening en utfordring i dagens flerkulturelle samfunn. Heldigvis, har vi i de tre siste øktene hatt om norsk som andrespråk. Jeg synes dette er et viktig tema, siden det er store muligheter for at jeg kommer til å jobbe på en skole der flertallet av elevene er tospråklige. Tospråklige elever har en ressurs som bør utnyttes i dagens samfunn og det er derfor viktig at lærerene legger til rette for at de kan utvikle og beholde denne ressursen.
Norsk som andrespråk vil si at elevene har et annet språk enn norsk som morsmål. Andrespråket blir det offisielle språket i det landet man bor i, i Norge er dette norsk. Dette betyr at elevene mest sannsynlig benytter ulikt språk i domenene skole og hjem - alt etter hvor god kompetanse og motivasjon foreldrene og søskene har i norsk. Noen foreldre ønsker at barna kun skal snakke andrespråket sitt hjemme, andre snakker kun morsmål hjemme, andre bruker både morsmål og andrespråk hjemme. Jeg har i min oppvekst (og fortsatt) hatt venner som har spansk, persisk og polsk som morsmål og har med beundring sett hvor raskt de skifter fra norsk til sitt morsmål. Å ha denne kompetansen er verdifullt og bør av alle lærere se på som en ressurs. Dessverre, finnes det tilfeller der en blir oppfordret til å "glemme" sitt morsmål og blir anbefalt å kun fokusere på andrespråket.
Forskning viser at elever som har hatt tospråklig opplæring gjør det bedre enn de som ikke har fått det. Tospråklig opplæring betyr at man får opplæring i både morsmålet og andrespråket. Organiseringen av dette kan skje på ulike måter og er blant annet avhengig av økonomi, rom, antall elever med tospråklig opplæring, elevenes kompetanse i morsmålet og andrespråket, lærerens kompetanse i fremmedspråk og skolekulturen. Det finnes ingen fasitsvar på hva som er den beste organiseringen, alt avhenger av situasjonen. Casene som ble diskutert i arbeidsgruppene viser hvor ulik bakgrunn elevene har og dette er med på å gjøre norsk som andrespråk til et nyansert tema.
Felles for de utdelte casene er at en kartlegging alltid bør ligge til grunn før en tar stilling til hva slags organisering eleven har behov for. Alle elever er ulike og vil lære på ulikt tempo. Noen har bedre språkøre og interesse for språk enn andre, mens andre synes språk er vanskelig. Hva slags kompetanse foreldrene har vil også ha noe å si for skole-hjem samarbeidet. Et viktig element som jeg tok med meg fra samarbeidet i arbeidsgruppene er stigmatisering. Det er viktig å alltid spørre foreldrene hva de synes, tenker og ikke anta for fort at de for eksempel har behov for en tolk. Å nedvurdere foreldrenes kompetanse vil ha en negativ virkning og kan gi foreldrene lav selvtillit. Det er også viktig å gi foreldrene ros for å bruke morsmålet aktivt hjemme og anerkjenne deres innsats ved for eksempel å lese høyt for barna (selv om dette er på deres morsmål).
Alle elever som har et annet morsmål enn norsk har mulighet for særskilt opplæring i henhold til opplæringsloven §2-8. En form for særskilt opplæring er å følge læreplanen i grunnleggende norsk som er en overgangsplan. Denne planen gikk vi igjennom i første økt og fikk informasjon om hvordan den er bygget opp (3 nivåer der du graderer eleven på ulike kompetanseområder). Læreplanen er aldersuavhengig, blir målt etter kompetansemål og er gjeldende for hele grunnskolen. En fordel med denne planen er at elevene kan følge en plan som er tilpasset deres forutsetninger og føler trygghet ved å være sammen med noen som er i samme båt som seg selv. Ulempen kan være at det ikke alltid er like motiverende for en 13 åring og være i samme klasse/ gruppe som en 7- åring. Inndeler man gruppene etter alder vil man unngå dette problemet. I praksis fikk jeg også inntrykk av at en minoritetselev følte seg stigmatisert av å ikke være en del av klassen og ble satt i gruppe sammen med ei annen minoritetsjente som hun ikke passet med i det hele tatt. Selv om elevene er i samme situasjon, trenger ikke dette å bety at de automatisk føler en form for fellesskap.
Viktig å påpeke at kartlegging kan skje av både morsmålet og andrespråket. En elev kan være en god leser på sitt morsmål, selv om han foreløpig ikke mestrer det norske språket. Det vil derfor være viktig at læreren har kunnskap om fremmedspråk; deres struktur og målform slik at han kan lettere forklare og konktretisere hva eleven gjør feil og hvorfor. Det holder ikke mål at læreren sier: "Det bare er sånn" eller "det høres bedre ut på denne måten". Vi gikk igjennom struktur, målform og særtrekk ved det norske språket, dette har jeg notater på fra før, men synes det var fint at vi gikk igjennom dette på nytt. Jeg husker at jeg synes feltanalyse og analyse av andre språk var et vanskelig tema sist. Nå har jeg lært mer og får med meg fagstoffet på en annen måte. Jeg må fortsatt jobbe litt ekstra med feltanalyse og setningsoppbygging, spesielt med passiv form. Jeg ønsker å ha god kontroll på dette slik at jeg kan påpeke hva eleven gjør riktig, hva slags type feil eleven har og hvorfor. På den måten kan jeg gi elevene en best mulig opplæring.
Årsaker til at elevene gjør feil kan være at syntaksen (setningsoppbyggingen) på deres morsmål er annerledes enn på norsk (SVO), at norsk har vokaler, konsonantforbindelser og markering av bestemt form substantiv som deres morsmål ikke har. Det er mange ting som må trenes opp på og jeg vil anta at det er mest hensiktsmessig å fokusere på et par områder samtidig. Hvis ikke vil elevene føle at de drukner og ikke bader i virvelen av nye bokstavlyder og ord. For eksempel kan man i en periode fokusere på konsonanter som p/b/ f/v d/t og uttalelse av disse, mens man senere fokuserer på vokaler og uttalelser av diftonger og forskjellen mellom /y/ og /i/, /e/ og /i/, /o/ og /å/.
I løpet av de tre siste øktene har vi gått igjennom mange temaer og disse har vi gått nøye igjennom. Jeg er glad for at vi fordyper oss og ikke kun går i overflaten. Det har vært en effektiv økt, der vi har knyttet teori opp mot praksis ved å først ha fått en innføring fra Agnete og deretter diskutert i grupper ulike praktiske spørsmål. Dette temaet kan lett kobles opp mot leseforståelse og lesestrategi. For eksempel ser vi at mange minoritetselever kan lese norske tekster flytende, men at de ikke får med seg innholdet. Med andre ord de er gode på avkoding, men ikke på forståelsen. Forståelsen kan skurre ved at de ikke forstår ordene de leser. Det å forstå et ord går ut på å kunne grammatikkformen av det, bruke det i riktig kontekst, forstå betydningen, kunne ortografien (skrive ordet), kunne fonologien (uttalelsen).
Helt til slutt vil jeg si at norsk som andrespråk er et utfordrende tema som er vanskelig i praksis. Hjelpemidlene vi har gått igjennom vil være nyttige å ha med seg og vil nok ha en god effekt. Allikevel har jeg sett hvor vanskelig det er i praksis og kan se utfordringer knyttet til problemstillinger som at enkelte elever tar permisjon for å være i hjemlandet sitt i flere måneder, elever som ikke møter opp på skolen, elevene får ikke et godt nok ordforråd pga begrenset bruk av morsmålet og flere elever gir uttrykk for at de ikke vil bli tatt ut av klassen (selv om læreren hevder at elevene ikke tenker på seg selv som annerledes eller ikke). Enkelte skoler har fått til dette på en super måte, mens andre ikke har noe systematikk på opplæringen. Det er viktig å ha troen på at dette vil fungere, men at man også er realistisk til hvordan skolehverdagen er.
